Det har vært noen tunge uker som har passert og man har hatt mange tanker om liv og død, kjærlighet til de nærmeste og frykt og redsel for hva som kommer til å skje i tiden fremover.. Men ikke minst har det vært mange tanker med håp i! For når noen i familien får en kreftdiagnose blir verden snudd på hodet. Plutselig blir ikke de små hverdagsirritasjonene viktige lenger og tankene svirrer hele tiden mot den som er rammet! Man ønsker informasjon og sitter med mange ubesvarte spørsmål. Spørsmål som ingen kan svare på, man må bare vente å se hvordan ting går. Man leser side opp og side ned om lignende tilfeller for å få en oversikt over hva det innebærer å ha kreft i hjernen og ikke alt man leser er god lesning. Håpet er imidlertid der hele tiden og jeg ber til høyere makter om at svigermor skal klare denne kampen som hun er midt i.
Selv om tiden rett etter at vi fikk sjokkbeskjeden var forferdelig og det kjentes som at verden stoppet opp, så går dagene, og hverdagen krever å få fokus igjen. Jeg har følt det har vært viktig å være åpen om situasjonen på jobb for da skjønner mine kollegaer og elever bedre hvorfor jeg klarer å gå inn i feil klasserom, glemmer å ha med meg det jeg trenger til undervisningen og hvorfor jeg er litt bortevekk, rett og slett. Man blir psykisk sliten av en slik opplevelse!I tillegg krever ungene å få rettet oppmerksomheten mot seg igjen! Å svare på spørsmål fra dem om hva som skjer med "ho mor" kreve at man må tenke igjennom hva man skal svare. Jeg har forsøkt å være så ærlig som mulig, uten å ta med for mange detaljer. De har fått være med på sykehuset og hilst på, og fått svar på ting de har lurt på. Vi har også kneppet hender sammen og bedt bønner om at mor skal bli frisk! Måtte bare våre bønner bli hørt!!
Igjen oppfordrer jeg alle til å fortelle sine nærmeste at de setter pris på dem og er glade i dem!
